|
LANGTURSEILING |
|
SÅ LÄNGE SKUTAN KAN GÅ... Er man gjennomsnittlig bemidlet (eller under), går gjerne tiden også.
Etter noen år med drømmende planlegging av ny AIS, ny radar, ny VHF, nytt toalett, ny propell, nye vester og ny lensepumpe forsøkte jeg å virkeliggjøre drømmen - bit for bit.
Jeg skyver avfarende dato foran meg i stadig større higen etter alt som må ordnes, kjøpes og monteres.
Strengt tatt bør jeg bytte til en 40-foter - for ordens skyld. Med rett stavn og flat bunn. Waypoint’et som gliser mot meg fra siste skrik innen plotterverden sier meg at vi nærmer oss Drammen. Denne plotteren kan ikke bare snakke - den kan også synge gamle shanties! Svigerfars ansikt titter opp fra nedre høyre hjørne. Han har skittengul sydvest på hodet, krumpipe i munnviken mens han stemmer i ”Somwhere, over the rainbow”!
Da våkner jeg. Var nedom for å vaske henne. Ville rekke det før Dagsrevyen. Fort gjort å sovne i en køye, gyngende til lyden av klukkende bølger i den trygge hjemmehavna. Nå ventet kona med kald middag. Jeg kastet et siste blikk på henne i det jeg løp mot bilen.
Pen er kanskje ikke beskrivende her , verken utenpå eller inni, men tillitvekkende, det skal hun jaggu ha. Solid hekk, og ganske så barmfager - som skapt for høy sjø!
Samtidig som drømmen om 40 fot og superplotteren fadet ut, slo tanken ned: Skal hun være klar til langtur ut fra de duppeditt-drømmene jeg søkte, ville jeg rekke å bli 102+ før jeg kastet loss!
For det er alltid noe å gjøre med en båt. Og enda mer man skulle ha gjort. I hjemmehavnen, selvfølgelig. Der holdt jeg meg, og rundt de vante holmene. Om det nære og kjente er bra nok, hvorfor drømme seg av gårde?
Konklusjonen måtte bli at så lenge skuta kan gå, flyter og er tett, er båten egentlig klar. Det var rett og slett jeg som ikke var klar!
Det viktigste vi har om bord er øyne, ører, to hender, en tett båt som fungerer og et minimum av sunt sjømannskap.
Jeg oppfordrer ikke til vettløshet - langt i fra. Skuta skal være i orden! Men ting skjer under en seilas - alltid noe der ute som venter på en - og DET kan man ikke kjøpe seg bort fra.
Avfarende vestlandet og ut i det blå tok jeg faktisk tak i det viktigste - ”kjekt å ha”-drømmene var som blåst bort. Hva var det som hadde skjedd? Jo, fra første brottsjø hadde jeg mer enn nok med å holde skikkelig utkikk, styre opp mot bølgene mens spruten stod, og følge seilasplanen vår så godt det lot seg gjøre.
Etter en frisk kveld og natt med Karlsvogna som veiviser mot himmelens kardinalretninger, fant ”Ragnaråkk” et passende sted å hvile mannskapet for hele 2 døgn. Samtidig duppet sannsynligvis både ”Ingeborg”, ”Klumpen”, ”Havørn” og hva de nå heter alle sammen på svai i hver sin trygge bukt. De var sikkert på vei mot stjernene, alle sammen. Siste biten før ankeret tok feste gikk med tente lanterner for rolig fart, 2 rev i storen og et godslitent mannskap.
Kaldfronten var passert, høytrykket var på vei, og ut på ettermiddagen våknet vi, fremdeles småstøle etter siste ettmål. Det ble ettermiddagsfrokost med bacon, egg og kjølig H-melk fra kjølsvinet - kaffi og radioen på NRK P1. (Vi stakk til sjøs før vi rakk å investere i flatskjerm.)
Mens sola sakte går til sengs bader vi. I kveld vet vi ikke hva vi skal finne på, men det bekymrer oss overhodet ikke. Her blir vi til vi farer videre - livet om bord har begynt. Jeg finner en ny bolt i reservedelskassa og forsterker rorkultfestet mens jeg nippet til svartkoppen.
Impeller, finfilter og noe så kjedelig som sjøvannsfilteret og det som virkelig var viktig fulgte jeg opp som en smed.
Glemt var drømmen om alt som MÅTTE være på plass før vi la i vei. Og vi hadde ikke engang radar...
God seilas! Til inspirasjon: http://www.sorgenfri.com/video/intervjue-med-audun-hetland-om
|
|
© LSL Kompetanse 2011 |
